Menneskerettigheter i ny kinapolitikk

I et intervju som Aftenposten publiserte 2. juli, fortalte statsminister Jonas Gahr Støre at regjeringen jobber med en oppdatering av Norges kinapolitikk. Det er på høy tid: Det gjeldende strategidokumentet er fra 2007. Med fokus på næringsinteresser, bærekraftig utvikling, menneskerettigheter og norske verdier.

Normaliseringserklæringen

Strategidokumentet mistet mye av sin relevans da Solberg-regjeringen la fram normaliseringserklæringen i desember 2016. Erklæringen omtalte samarbeid om handel og globale utfordringer. Men “norske verdier” ble erstattet med diktaturets retorikk om gjensidig respekt. Og erklæringen er kjemisk fri for referanser til menneskerettigheter.

Knefallet for Beijing ble innledet da regjeringen nektet å møte Dalai Lama da han besøkte Norge i 2014. Aldri før har en norsk regjering føyd seg etter krav fra et diktatur om å vende ryggen til en fredsprisvinner.

Da det ble kjent at fredsprisvinner Liu Xiaobo var dødssyk i 2017, krevde Europaparlamentet at han umiddelbart og betingelsesløst måtte settes fri fra sitt fangenskap. Solberg nektet å støtte EUs uttalelse, til kraftig kritikk fra opposisjonen på Stortinget. I juli døde Liu. Kritikk mot Beijing fra norske myndigheter uteble fortsatt.

Kursen justeres

I oktober 2017 overtok Ine Eriksen Søreide som utenriksminister. Kursen i kinapolitikken ble etterhvert forsiktig lagt om. I 2019 førte sikkerhetskrav knyttet til utbygging av 5G-nettet at Telenor vraket den kinesiske telegiganten Huawei som leverandør.

Etter hvert fikk også sivilbefolkningens rettigheter oppmerksomhet. I en FN-registrert avtale hadde kinesiske myndigheter garantert en autonom status for Hongkong fram til 2047. Lovgivning som sikret menneskerettigheter utgjorde et sentralt skille fra Fastlands-Kina. I 2020 bestemte myndighetene i Beijing seg for å bryte sine løfter, uten å konsultere verken FN eller Hongkongs innbyggere. EU fordømte denne utviklingen, og nå med tilslutning fra Norge.

EU har senere publisert flere uttalelser der nye løftebrudd fra Beijing har blitt kritisert. Norge har støttet disse, senest i mars i år. Kursjusteringen er altså blitt videreført under Støre-regjeringen.

I mars 2021 sluttet Norge seg til sanksjoner mot alvorlige menneskerettighetsbrudd. Dette rammet blant annet fire kinesiske tjenestemenn og en bedrift. Sanksjonene ble begrunnet med ansvar for tvangsarbeid blant uighurer og andre folkegrupper vest i Kina. Norge har aktivt støttet opp om FNs menneskerettighetsråds arbeid for å avdekke disse overgrepene.

Avtaleforpliktelser trumfer retorikk

Dessverre viser all erfaring med Xi Jinping at erklæringer og diplomatiske samtaler ikke fører til noen bedring for menneskerettighetene. Derfor må fagre ord suppleres med forpliktelser i bilaterale avtaler. Uttalelser fra regjeringen tilsier at de deler vårt syn:

●     Daværende handelsminister Jan Christian Vestre sa til NTB i januar 2022 at menneskerettigheter vil bli ivaretatt “på en god måte” i en eventuell frihandelsavtale med Kina. Arbeidstakerrettigheter skal også sikres i denne prosessen.

●     Under fjorårets Arendalsuke sa UDs statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik at en frihandelsavtale forutsetter “sterke og robuste menneskerettighetsreferanser i avtalen”.

Enhver som har fulgt Kinas utvikling etter at Xi kom til makten, vil forstå at slike forutsetninger vil være fullstendig uten verdi om avtaler videreføres, selv etter åpenbare, grove mislighold. Dessverre er erfaringen med ulike regjeringer de ti siste årene deprimerende.

Arbeidstakerrettigheter

Som fortalt over, har Norge sluttet seg til sanksjoner som begrunnes med tvangsarbeid i Kina. Under sitt besøk for to år siden ble FNs menneskerettighetskommissær nektet kontakt med såvel ofrene som deres familier.Videre er det 26 år siden sist kommissæren fikk tilgang til Tibet, som Kina har sørget for å gjøre til verdens mest lukkede land.

Det vil være nødvendig med uanmeldt, uhindret og ikke-overvåket inspeksjon for å bekrefte at tvangsarbeid er brakt til opphør. Med selv minimal kunnskap om undertrykkelsen i dagens Kina er det opplagt at slik inspeksjon er umulig. Det er uforståelig at regjeringen tror det vil være mulig å sikre arbeidstakerrettigheter gjennom avtaler med Beijing.

Sjeldne metaller og det grønne skiftet

Kina har skaffet seg en dominerende rolle i utvinningen av sjeldne metaller. Det skjer store naturødeleggelser ved utvinning av litium i Tibet. Miljøforkjempere som protesterer mot denne utviklingen fengsles og tortureres.

Uighurer blir satt i tvangsarbeid i polysilikonindustrien i Øst-Turkestan. Polysilikon er et avgjørende produkt for framstilling av solcellepaneler. Det vil være et svik mot norske verdier hvis det grønne skiftet i Norge blir gjennomført med grove menneskerettighetsovergrep som bakteppe.

Å lukke øynene for urett mot folk i fjerne land for at Norge skal nå nasjonale mål vil være tilbakefall til holdninger som preget Europa under kolonitiden.

Sivile og politiske rettigheter

Med ordningen “Ett land, to systemer” fikk Hongkongs innbyggere lovfestet beskyttelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Utviklingen etter at Beijing innførte en sikkerhetslov i Hongkong i 2020 ble gjenstand for granskning i FNs menneskerettighetsråd.

I granskningsrapporten ba rådet om en umiddelbar stans i håndhevingen av loven, samt at den må avvikles. Men utviklingen har siden gått i motsatt retning, først med en valglov som avvikler byens aspirasjoner om demokratisk styre. Så med en ny sikkerhetslov som stenger ytringsrommet for kritikk mot byregjeringen og sentralmakten.

Gjennom EFTA har Norge en frihandelsavtale med Hongkong. Avtalen, som har sin bakgrunn i Hongkongs autonomi, legger til grunn at samfunnsutviklingen skal styrke demokratiet. Med den katastrofale utviklingen i Hongkong de siste årene ligger bymyndighetene avtaleforpliktelsene i ruiner. Foreløpig nekter likevel Norges regjering å erklære avtalen for misligholdt.

Det er ubegrupelig at regjeringen ikke ser den åpenbare selvmotsigelsen mellom ambisjonen om “sterke og robuste menneskerettighetsreferanser” i en frihandelsavtale med Fastlands-Kina, og frikortet som Hongkongmyndighetene har fått til å misligholde EFTA-avtalen på dette punktet.

Se til Taiwan!

Det er ingen motsetning mellom kinesisk kultur og respekt for universelle menneskerettigheter. Taiwan scorer svært høyt i den årlige vurderingen av sivilsamfunn og politiske rettigheter fra organisasjonen Freedom House, og i rangeringen fra Cato Institute. Et konkret eksempel er at Taiwan i 2019 ble det første asiatiske landet som lovfestet retten til likekjønnet ekteskap.

Menneskerettigheter trues gjennom angrep mot institusjoner som utgjør demokratiets grunnlag. I Norge har både statsforvalterembetet og Stortinget vært utsatt for cyberangrep fra Kina. Det er viktig at en oppdatering av Norges kinapolitikk reflekterer denne situasjonen.

Her kan Taiwans erfaring være svært nyttig: I 2019 vedtok Taiwan en lovgivning som er myntet på Kinas forsøk på å undergrave sivilsamfunnet gjennom operasjoner i cyberrommet. Norsk samfunnssikkerhet vil kunne nyte godt av et samarbeid med utgangspunkt i styrking av båndene til Taiwan.

Norge har også en mulighet til å fremme menneskerettigheter ved å vise solidaritet med Taiwans befolkning som får sine rettigheter truet av en stadig mer aggressiv supermaktnabo. Det minste Norge kan gjøre er å anerkjenne Taiwans borgeres uavhengighet fra diktaturet i offentlige norske registere.

Råd for en oppdatert kinapolitikk

Under Xi er utsiktene for frihet i Kina dystre. For å få størst mulig effekt må norsk kinapolitikk ha et multilateralt engasjement, også i kampen for universelle menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter i Kina. Likevel er det mye Norge kan gjøre bilateralt, blant annet for å knytte oss nærmere til EUs kinapolitikk.

Vi vil oppfordre norske myndigheter om å fortsette å stille opp for menneskerettigheter i Kina, i internasjonale fora samt i møter med diktaturets representanter. Samtidig ber vi om at kritikken konkretiseres mest mulig. Dette ønsket gjelder ikke bare for samtaler bak lukkede dører, men også i uttalelser i det offentlige rommet.

Etter bilaterale møter forteller Norges representanter at de “har uttrykt bekymring” for menneskerettighetssituasjonen i Kina. Siden slike møter kom i gang etter normaliseringserklæringen, har situasjonen utviklet seg i katastrofal retning i Kina. Nå som kinapolitikken skal oppdateres, er det derfor påkrevet med klarere formuleringer. Vi ber norske myndigheter være konkrete i sin kritikk, og at vi i etterkant av bilaterale møter får vite at Norges representanter “har uttrykt kritikk”.

Norske myndigheter må rette kritikk mot rammeverket for undertrykkingen av menneskerettigheter i Kina. Dette kan konkretiseres som kritikk av

●     Fastlands-Kina: misbruk av lovgivning for undergraving av statsmakten (subversion) og ordensforstyrrelse (picking quarrels and provoking trouble), samt torturliknende behandling av politiske fanger (Residential surveillance at a designated location)

●     Øst-Turkestan: forfølgelse av etnisk kultur gjennom omfattende religiøs undertrykking, hjernevasking og tvangsarbeid

●     Tibet: omfattende undertrykking av religion, språk og kultur, samt referanser til Dalai Lama, hjernevasking av barn og unge i internatskoler

●     Hongkong: tilsidesettelse av demokratisk utvikling og grunnleggende menneskerettigheter fra Basic Law gjennom innføring av to sikkerhetslover og valglov, massefengsling av opposisjonspolitikere

Referatene fra bilaterale møter må inkludere spesifikk informasjon om hvilke av disse, og andre, forhold som norske myndigheter tar opp.

Et annet ledd i konkretisering av kritikk kan være å ta opp forfølgelsen av prominente kritikere av diktaturet og dets undertrykkelse av befolkningen. Slik situasjonen er i dag, bør Norge følge opp situasjonen for menneskerettighetsforkjempere som:

●     Xu Zhiyong og Ding Jiaxi (Fastlands-Kina)

●     Ilham Tohti og Zulyar Yasin (uighurer)

●     Anya Sengdra og Yeshe Choedron (tibetanere)

●     Chow Hang-tung og Jimmy Lai (Hongkong)

Det må fremgå av referatene fra bilaterale møter hvilke skjebner norske myndigheter tok opp. Personlisten over er selvsagt et svært begrenset utvalg. Vår hensikt er å angi en ny retning for bilateral interaksjon.

En styrking av relasjonene til Taiwan vil være en politisk retningsendring som premierer en positiv utvikling for menneskerettighetene i et kinesisk samfunn. Dette kan også gi positive virkninger for Norge på en lang rekke essensielle områder, som epidemibekjempelse og informasjonsteknologi. Nærmere relasjoner vil også åpne for bedre kunnskap om utviklingen i Fastlands-Kina, som kan forebygge framtidige utenrikspolitiske feilskjær à la normaliseringserklæringen.

Målet med en ny retning i kinapolitikken må være et menneskerettighetsengasjement som ikke bare er myntet på opinionen i Norge, men også på kinesiske myndigheter. Derfor er det viktig at en slik omlegging også kommer til uttrykk i form av konkret ansvarliggjøring av myndighetene i Beijing. Avslutningsvis lister vi derfor opp tre konkrete forhold som nødvendigvis må bli gjenstand for endringer:

1. Ambisjonen om en frihandelsavtale med Fastlands-Kina gis opp.
   Ovenfor har vi argumentert for at regjeringens engasjement for menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter er uforenlig med en frihandelsavtale med et innhold som er angitt fra regjeringshold. Denne endringen ligger allerede innbakt i Hurdalsplattformen: Norge skal “samarbeide med Kina langs en nordisk og europeisk linje.” EU har ingen planer om frihandel med Kina, men prioriterer målrettet arbeid i WTO for å styrke multilateralt regelverk for handel.

2. EFTA-avtalen med Hongkong erklæres for misligholdt fra Hongkongmyndighetenes side.
   Frihandelsavtalen Norge har med Hongkong gjennom EFTA er åpenbart grovt misligholdt fra Hongkongmyndighetenes side. Hongkongkomiteen har gjennom 10 henvendelser til Regjeringen dokumentert misligholdet når det gjelder menneskerettighetsforpliktelser (eInnsyn sak nr. 2014/7315 og 2024/746). Nylig har det også framkommet dokumentasjon på at Hongkongmyndighetene misbruker sin status som handelsknutepunkt til å omgå internasjonale sanksjoner, blant annet rettet mot Russlands krigføring i Ukraina (Beneath the Harbor: Hong Kong’s Leading Role in Sanctions Evasion).

3. Normaliseringserklæringen kan ikke lenger være grunnlaget for det bilaterale forholdet mellom Norge og Kina.
   Det er mange grunner til å ta et oppgjør med normaliseringserklæringen (Statement of China and Norway on normalization of bilateral relations). Som påpekt over er den på noen områder i strid med strategidokumentet fra 2007. I et menneskerettighetsperspektiv er formuleringer som denne en kapitulasjon for kommunistpartiets omfattende undertrykkelse: “The Norwegian Government fully respects China's development path and social system”. Denne utviklingsveien og dette systemet har vært katastrofal for grupper som ikke innordner seg etter diktaturets krav om absolutt lydighet. Forfølgelsen rammer etniske kulturer (som tibetanere og uighurer) og politiske kulturer (som i Hongkong). Selv om norske myndigheter har sluttet å gi uttalte referanser til erklæringen, er det påkrevet at regjeringen eksplisitt tar avstand fra den siterte, og andre, formuleringer i en oppdatering av Norges kinapolitikk.