Normaliseringsavtalen/Felleserklæringen

Kommentarer til UDs svar på vårt brev av 9. februar 2021

Under gjengis sitater fra Utenriksdepartementets svar i kursiv.

Normaliseringsavtalen/Felleserklæringen

UD viser i sitt svar til at erklæringen har gitt en dialog med kinesiske myndigheter der vi kan gi uttrykk for norske synspunkter. Dette betviler vi ikke. Problemet er at det som blir sagt i samtalene ikke har den ringeste virkning på utviklingen i Kina. I praksis framføres reaksjon på utvikling i menneskerettighetssituasjonen for døve ører. Perioden etter at erklæringen ble offentliggjort sammenfaller med den klart mest akselererte forverringen for menneskerettighetssituasjonen i Kina på flere tiår, som er særlig tydelig i Øst-Turkestan og Hongkong, og den totale isolasjon av Tibet. Det eneste Norge har oppnådd med den omtalte dialogen, er egenmedisinering: Den såkalte dialogen, som åpenbart i realiteten er en monolog, gir norske myndigheter et selvbedrag av egen betydning, og anledning til å framføre resonnementer som i sitt svar til oss, der hule retoriske formuleringer framstilles som reell progresjon.

Når så UD senere kommenterer kravet om å gå bort fra frihandelsavtaleforhandlingene med at dette vil gjøre vårt handlingsrom til å ta opp menneskerettighetsbrudd mindre, må vi igjen, basert på erfaringene etter 2016, spørre om hvem i Kina som har nytt godt av dette handlingsrommet. Det er selvfølgelig ikke noe galt i å ta opp menneskerettighetsbrudd, og bra når utenriksministeren gjør dette.  Men veien å gå for Norge er den multilaterale, all erfaring er at bilaterale samtaler med Xis undersåtter er nytteløse for regimets ofre. Om Norges bilaterale handlingsrom skulle bli mindre mens Xi styrer, mener virkelig UD at dette vil gjøre menneskerettighetssituasjonen verre?

Regjeringen tillegger norsk menneskerettighetspolitikk stor vekt, skriver UD. En effektiv menneskerettighetspolitikk overfor kinesiske myndigheter er bare mulig gjennom multilaterale engasjementer, der mange land går sammen for å gjøre kinesiske myndigheter ansvarlige for sine menneskerettighetsbrudd. Bilaterale relasjoner kan lett gjøre Norge til et verktøy i en kinesisk splitt-og-hersk taktikk mot frie land, og felleserklæringen er dessverre et eksempel på at norske myndigheter her har en blindsone i sin Kina-politikk.

Med erfaringen verden har gjort med kinesiske myndigheter i de fire årene som har gått etter at erklæringen ble offentliggjort, som fra Øst-Turkestan og Hongkong, er det etter vårt syn komplett uforståelig at regjeringen fortsatt stiller seg bak formuleringen “The Norwegian Government fully respects China’s development path and social system”.

Frihandelsavtaleforhandlingene

Det er hevet over enhver tvil at en åpen og regelbasert verdenshandel er en grunninteresse for en liten økonomi som Norge. Men i dette ligger også problemet: kinesiske myndigheter har i de siste årene vist en total mangel på respekt for regelbasert handel. I verktøykassa ligger virkemidler som anklager om dumpingsalg, avvisning av varer på grunn av påståtte kvalitetsfeil, splitt-og-hersk gjennom ulik behandling av eksportører fra samme land, innenlands beordring om kjøpsnekt, og mobilisering av forbrukerboikott gjennom statskontrollert propaganda. Den regelbaserte ordningen som norske myndigheter ser for seg, vil ikke være relevant for å sikre norsk eksport. Det som en eksportmessig vellykket avtale med Kina krever, er at norske myndigheter er villige til å ofre vår utenrikspolitiske selvråderett når denne kommer i konflikt med interessene til kinesiske myndigheter. Det er vanskelig å tro at norske myndigheter ikke har gjort seg slike betraktninger, derfor er svaret vi har fått, alarmerende.

Så får vi på nytt presentert mantraet om at næringsinteresser står ikke i motsetning til menneskerettigheter. Dette postulatet gir mening i Norge, og sikkert i samhandlinger med land som respekterer de grunnleggende menneskerettighetene. Men under dagens diktatur i Kina er det ikke slik. Dette har blitt tydelig de siste ukene, ikke bare for oss, ikke bare for UD, men for en hel verden: Flere vestlige selskaper har valgt å slutte å benytte bomull fra Øst-Turkestan på grunn av de grove overgrepene mot innbyggere der som tilhører Kinas minoritetsbefolkning. Reaksjonen på at disse selskapene har vist respekt for rettighetene til regionens befolkning, er en omfattende boikottkampanje i Kina med utgangspunkt i kinesiske myndigheters raseri mot såkalt innblanding i indre anliggender. Kampanjen har blant annet kommet til uttrykk ved at et av selskapene, svenske Hennes & Mauritz (H&M), nærmest er utryddet på kinesiske app’er. En slik reaksjon er ikke mulig i Kina uten myndighetenes samtykke. Det er uforklarlig at norske myndigheter ikke innser at næringsinteresser og menneskerettigheter kommer i konflikt med hverandre i handel med Kina.

UDs reaksjon blir særdeles besynderlig når den ses i sammenheng med regjeringens framleggelse av Åpenhetsloven. I forslaget blir virksomheter pålagt “å utføre aktsomhetsvurderinger for å kunne stanse, forebygge eller begrense negative konsekvenser på grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold [...] som er direkte knyttet til virksomhetenes [...] produkter [...] gjennom leverandørkjeder eller forretningspartnere.” H&Ms skjebne i Kina manifesterer at etterlevelse av Åpenhetsloven overfor leverandørledd i Øst-Turkestan fører til en radikal motsetning mellom næringsinteresser og menneskerettigheter.

29. mars sluttet Norge seg til EUs restriktive tiltak mot alvorlige brudd på menneskerettighetene, blant annet ved reaksjoner mot fire kinesiske tjenestemenn og et statlig selskap for overgrep mot sivilbefolkningen i Øst-Turkestan. For tiden forhandler Norge om en frihandelsavtale med et land, samtidig som vi eksplisitt anerkjenner at landet står bak systematisk bruk av tvangsarbeid. Én ting er at virksomheter pålegges å kreve anstendige arbeidsforhold, enda verre er det at den samme regjeringen som står bak Åpenhetsloven selv bryter med lovens intensjoner i hvert forhandlingsmøte som avholdes mens tvangsarbeidet pågår: Gjennom innføringen av de restriktive tiltakene demonstrerer regjeringen en forakt mot sin egen politikk ved å fortsette forhandlingene.

Vår anbefaling til myndighetene

Selvfølgelig er det svært begrenset hva Norge kan oppnå for å bedre menneskerettighetssituasjonen i Kina ved å stå alene. Det verdenssamfunnet generelt kan gjøre, er å stille kinesiske myndigheter ansvarlig for sine overgrep gjennom multilateralt samarbeid om tiltak og praktisk politikk. Derfor applauderer vi Norges tilslutning til EUs restriktive tiltak, dette er den multilaterale veien Norge bør følge, og EU er vår naturlige partner.

Vår klare anbefaling til norske myndigheter er at Norges handelspolitikk følger det samme multilaterale sporet. Ved å følge opp en eventuell frihandelsavtale mellom EU og Kina med en norsk-kinesisk frihandelsavtale vil Norge kunne knytte seg opp mot et regelbasert regime for handel mellom to likeverdige partnere. Norge bør da samtidig ta initiativ til å etablere et solidarisk handelspolitisk samarbeid med EU overfor Kina. Det bilaterale sporet som regjeringen for tiden følger, vil bringe Norge lenger unna EU, ikke nærmere: EU kommer ikke til å innlede forhandlinger om en frihandelsavtale med Kina på flere år ennå. Med det skjeve forholdet mellom Norge og Kina er regjeringens planer om et betydelig avvik fra EUs agenda dypt bekymringsfullt.

Landet med en bilateral handelsavtale som for tiden er hardest rammet av kinesisk hevntørst, er utvilsomt Australia. Den norske regjeringen må gjøre det rette: Vise solidaritet med offeret Australia, ikke gjøre sine hoser grønne hos overgriperen i Beijing. Vi avslutter derfor med et supplement til anmodningen om å tre ut av frihandelsavtaleforhandlingene med Kina: Vis solidaritet, inngå en frihandelsavtale med Australia, og gjerne også Japan. Selv om Kina er størst, er det ikke det eneste viktige markedet i Østen som vi ikke har en frihandelsavtale med. Plukk de lavthengende fruktene først! Bygg relasjoner med venner av demokrati, venner av menneskerettigheter!