Norges handlingsrom - referat fra “Full day seminar on China”

Det som skjer i Midtens rike får altfor lite oppmerksomhet i norsk offentlighet. 12. november arrangerte seks organisasjoner et heldagsseminar om utviklingen i Kina. Flere utenlandske eksperter deltok, sammen med ledende norske Kina-kjennere. Vi ønsket å kaste lys over hvilket handlingsrom Norge har i møtet med et selvhevdende, mektig diktatur. Alle seminarets samtaler er tilgjengelige på YouTube.

Tvangsarbeid i fornybarindustrien

Verden står foran et akselererende grønt skifte. Solkraft spiller en viktig rolle. Polysilikon er uten sammenlikning det viktigste råstoffet i produksjonen av solcellepaneler. Utvinningen av polysilikon domineres av Kina, og i kinesisk-okkuperte Øst-Turkestan subsidieres utvinningen med tvangsarbeid.

Norsk engasjement for menneskerettigheter har stor troverdighet internasjonalt. Vi må søke sammen med andre land for å stanse undertrykkingen av uighurer. Den rike verden har gjennom historien forsert sin framgang med slaveri og ran av naturressurser i den tredje verden. Det vil være utilgivelig om vi lar det grønne skiftet bli drevet fram med tvangsarbeid som bakteppe. Norge må redusere vår avhengighet av råvarer fra Kina, og stanse all import fra Øst-Turkestan. Det er viktig at vi trygger vår framtid med å diversifisere avhengighetene vekk fra ekspansive diktaturer.

Den tredje pol

Himalaya og de tilgrensende områdene, særlig Tibet-platået omtales ofte som den tredje pol. Det er velkjent i Norge at den globale oppvarmingen av Arktis skjer i et høyere tempo enn det globale gjennomsnittet. Den samme utviklingen er underveis i Den tredje pol. Klimaendringer i dette området kan få katastrofale konsekvenser om ferskvannstilførselen til store deler av Sør- og Øst-Asia forstyrres.

Kinesiske myndigheter regulerer nå vannmassene som kommer fra Tibet med enorme ingeniørprosjekter. Allerede i dag påvirkes vanntilførselen nedstrøms i andre land, gjennom oppdemming av kildene til elver som Brahmaputra og Mekong.

Internt i Kina er et gigantisk prosjekt underveis, for å lede elvevann fra sør mot nord. Prosjektet fører til mange miljøproblemer, blant annet har forurenset vann gitt massedød av fisk. Den beste strategien Norge kan velge, er å delta i et multilateralt samarbeid for å legge press på kinesiske myndigheter med krav om en bærekraftig forvaltning av ferskvannet fra Den tredje pol. Vi bør også agitere for at uavhengige og myndighetskritiske NGOer får lov å etablere seg i Kina. Dette er urealistisk på kort sikt, så det er viktig at et slikt initiativ har et perspektiv som spenner tiår.

Beijings kamp mot demokratiske stater

I autoritære stater holder ledelsen på sin makt med å undertrykke motstemmer. Dette gir en grad av isolasjon som sammen med ideologien kan føre til at demokratier blir vurdert som svake, også når de faktisk er sterke. Russlands overfall på Ukraina og vestens front mot Putin er et godt eksempel. Vi får håpe at Xi Jinping etterhvert forstår galskapen i ambisjonen om å knuse det frie samfunnet i Taiwan.

Kinesiske myndigheter søker hegemoni. Dette kommer tydelig til syne i Beijings kritikk av multilateralt samarbeid for å stå sammen mot autoritære stormakters ekspansjonsplaner: I februar gjorde kinesiske myndigheter felles sak med Moskva, og kom med sterk kritikk mot at NATO kunne komme til å slippe inn nye land som ønsker medlemskap.

Kinesiske myndigheter har i lang tid søkt å splitte den demokratiske verden. Et eksempel er det som før ble omtalt som 16+1-samarbeidet med land i Sentral- og Øst-Europa, der de fleste er EU-medlemmer. Aller helst vil Beijing ha bilaterale relasjoner der de kan projisere sin makt fordi avhengighetene er svært ubalansert.

Et eksempel på dette er konflikten om territorialfarvann i Sør-Kinahavet. Kinesiske myndigheter krever herredømme over nesten hele havområdet. Da Filippinene brakte saken inn for Den internasjonale tvistedomstolen i Haag nektet kinesiske myndigheter å forholde seg til Havrettskonvensjonen, og krevde at tvisten måtte løses bilateralt.

Litauen var et av landene i 16+1-samarbeidet. Landet trakk seg ut etter Beijings hevntokt da Taiwan åpnet et handelskontor i Vilnius. Propagandaavisen Global Times fant fram et vulgært vokabular for å vise sin avsky for at et lite land ikke føyet seg etter diktaturets krav: “Litauen klynger seg fast til USAs lår”. Heldigvis har Litauen EU i ryggen, slik at landet ikke står alene mot diktaturet. EU har påklaget Beijings sabotasje av Litauen til Verdens handelsorganisasjon.

Norge kan bli mye tydeligere når kinesiske myndigheter forsøker å få andre land til å knele for regimet i Beijing. Dette kan vi gjøre multilateralt. Norge burde selvsagt gjort som G7-landene og sluttet oss til EUs WTO-sak i forbindelse med Beijings mobbing av Litauen. Og vi burde sluttet oss til internasjonale krav om at Kina må rette seg etter Tvistedomstolens dom i Sør-Kinahavetsaken. Våre regjeringer har ikke grepet noen av disse mulighetene. Den gjentatte unnvikende holdningen fra norske regjeringer må ta slutt.

Norge og Kina

Norge må snarest ta lærdom av Kinas gjentatte mobbing og splitt-og-hersk politikk for å gjøre andre land lydige mot diktaturet. Det er viktig at Norge så langt som mulig unngår bindende bilaterale avtaler, særlig når slike vil gjøre Norge mer avhengig av Kina. Vi bør orientere oss mot Europa, slik Regjeringen legger opp til i Hurdalsplattformen. Derfor er det tvingende nødvendig at Norge legger til side planene om en frihandelsavtale med Kina. For EU har ingen ambisjon om en slik avtale.

Normaliseringserklæringen er et grunnleggende problem for å kunne utforme ny politikk, og endre eksisterende avhengigheter, overfor Kina. Det er på høy tid at Norges regjering våger å gå gjennom erklæringen på nytt. Enhver som legger vårt felles norske verdisyn til livs, og som leser erklæringen med et kritisk blikk, må spørre seg om hvordan det var mulig for statsminister Solberg og utenriksminister Brende å stille seg bak dette makkverket.

I stedet for å understreke det selvfølgelige i at Nobelkomiteen er en uavhengig organisasjon, er erklæringens punkt 2 viet en forståelse for Beijings raseri. Norge motarbeider våre interesser med slik kowtow mot statsmakten som sperret inne fredsprisvinner Liu Xiaobo fram til hans altfor tidlige død som politisk samvittighetsfange i 2017.

Aller verst er likevel erklæringens punkt 3. Der står det at Norge gir “sterk ros til den uovertrufne utviklingen i Kina”. Følger ingen i regjeringen med på hva som skjer med uighurer? Med tibetanere? I Hongkong? Det er ubegripelig og skammelig at Normaliseringserklæringen fortsatt står ved lag. Videre i samme punkt kan man lese at Norge “fullt ut respekterer Kinas territorielle suverenitet”. Det er ikke enkelt å forstå hvordan folk i UD kan stå i vater med denne formuleringen som bakteppe, mens Kina tar seg til rette militært i Sør-Kinahavet, og terroriserer frie Taiwan. Beijing må være strålende fornøyd med det norske knefallet.

Regjeringen må snarest distansere seg fra Normaliseringserklæringen. Det er ikke noe normalt over en erklæring som er en gjennomført kapitulasjon av våre verdier. Vi må redefinere hva vi legger i en normal relasjon til Beijing. Og Norge kan følge opp med mer:

●     diversifisering av handel med Øst-Asia for å redusere avhengigheten av diktaturet, blant annet gjennom frihandelsavtaler med Japan og Australia

●     bli langt mer forsiktig med investeringer i Kina, særlig med vår felles formue i Oljefondet

●     erklære EFTAs frihandelsavtale med Hongkong for å være grovt misligholdt

●     stimulere til mer handel, vitenskapelig og kulturelt samkvem med Taiwan for å støtte Asias fremste demokrati

Muligheter og utfordringer i akademia

I et akademisk samarbeid med kinesiske institusjoner er det viktigere å ha klare rammebetingelser enn for tilsvarende samarbeid med andre land. Som vi har forklart over, er det dessverre ingenting som tilsier at norske politikere og diplomater har noen som helst innflytelse hos kinesiske myndigheter. Det er mer realistisk å oppnå noe innenfor akademia, selv om det ikke er slik at enhver interaksjon med kinesiske studenter og universitetsansatte fører fram. Men det er viktig at det norske samfunnet forstår bedre hvilke rester av frihet og selvstendige initiativ som fortsatt finnes i Midtens Rike.

Akademia er altså en naturlig plattform for et slikt formål. Likevel må vi være på vakt: Nær sagt overalt i verden har kinesiske myndigheter etablert Konfusiusinstitutter i tilknytning til universiteter i vertslandene. Disse har blitt betraktet med mye skepsis. Flere steder har deres virksomhet blitt sett på som tvilsom og karakterisert av manglende akademisk frihet: En trojansk hest med oppgaven å spre kommunistpartiets propaganda. Mange avtaler er derfor terminert, blant annet ved Universitetet i Bergen som huset det eneste Konfusiusinstituttet i Norge.

En annen samarbeidskonstruksjon, er Fudan-sentrene. Universitetet i Oslo er vertskap for et slikt senter, men av en mindre størrelse. Det samme universitetet har også opprettet et eget program for Taiwan-studier som er et nytt initiativ utover de tradisjonelle studieveiene ved norske universiteter.

Det ligger i naturen til akademia at man hverken kan ha eller skal ha en streng kontroll av all aktivitet. Å slippe til kinesiske samarbeidspartnere vil aldri være helt risikofritt. Derfor er det viktig at avtaler har klausuler om at de kan avsluttes ensidig. Kina er et land som er for viktig til at man søker akademisk isolasjon.

Vår trygghet er truet

Et bredt spekter av representanter for kinesiske myndigheter forsøker å kvele opposisjon overalt i verden. Dette gir seg mange ulike utslag. Uighurer utenfor Kina blir presset med trusler om represalier mot slektninger i Kina. Mange blir nødt til å bryte all kontakt med nære slektninger i Øst-Turkestan. I Manchester ble en gruppe Hongkongdemonstranter angrepet fysisk av menn som stormet ut fra det kinesiske konsulatet i byen. Demonstrantene hadde blant annet med seg en Ole Brumm-tegning som forarget konsulen. Han forsvarte sin deltakelse i overgrepet med at det er hans plikt å forsvare diktatoren.

Det er velkjent at kinesiske myndigheter ikke respekterer ytringsfrihet innenfor landets grenser. Men nå går et stadig mer selvsikkert diktatur til et verdensomspennende angrep på ytringsfrihet når diktaturet kritiseres.

Ingen steder er truslen mot vår sikkerhet mer truet fra Beijing enn i cyber-rommet. Med kontrollen som myndighetene har opprettet gjennom Den store brannmuren, må alle nettangrep med opprinnelse i Kina tilskrives myndighetene. Ofrene for nettangrepene er mange. Særlig er de som har fokus på situasjonen i Kina utsatt. I lang tid har menneskerettighetsgrupper vært blant målene for hackerne bak Den store brannmuren. Facebook grep inn mot nettangrep mot uighurer i 2021.

Nettangrepene har ikke bare rammet aktivister og journalister. I Norge har PST knyttet et nettangrep mot Statsforvalterne i 2018 til hackere i Kina. Etter et nytt angrep i 2021, denne gangen rettet mot Stortinget, kalte daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide den kinesiske ambassadøren inn på teppet.

Det er viktig å være oppmerksom på at den er et regime med store ressurser som står bak nettkriminaliteten. I møte med en slik trussel må man ikke undervurdere hvor vanskelig det kan være å beskytte seg. Det er viktig å sikre seg mot nettkriminalitet av mange grunner. Det er behov for god veiledning i hvordan man reduserer faren for å bli hacket. Samtidig må våre myndigheter gjør et grundig arbeid for å overvåke forsøk på nettangrep. Dette gjelder naturligvis ikke bare angrep orkestrert frakinesiske myndigheter, men det er grunn til å tro at angrep derfra er blant de mer sofistikerte.

Oppsummert

Mange sitter kanskje med et inntrykk av at regjeringens handlingsrom overfor Xi Jinpings Kina er trangt. Denne gjennomgangen viser at et slikt inntrykk ikke bygger på realitetene. Problemet er ikke et begrenset handlingsrom, men en begrenset politisk vilje i statsapparatet og i de store politiske partiene til å leve opp til alt vi står for som nasjon.