Appell til demonstranter ved Kinas ambassade, 1. oktober 2021

Jeg er Jessica, og jeg leder Hongkongkomiteen i Norge. Jeg vokste opp i Hongkong, og ble formet av byens idealer. På skolen lærte vi å stille spørsmål ved autoriteter. Vi kunne alle si det vi hadde på hjertet, ikke noe ble satt mer pris på enn ærlighet og engasjement.

Jeg var ung da Hongkong ble en del av Kina, med ordningen “Ett land, to systemer”. Min hjembys frihet var garantert for de neste femti år, minst! Vi hadde akkurat den samme ytringsfriheten som I Norge, og andre rettigheter som følger fra FN-konvensjonen om politiske og sivile rettigheter.

Da pandemien kom vinteren 2020, var det smitteverneksperter som sørget for at Norge fikk en ansvarlig håndtering av situasjonen. I Hongkong ble tiltak strammet inn etter at helsepersonellets fagforening krevde tiltak. I dag er Winnie Yu, fagforeningens leder, arrestert. Hun er anklaget for å drive samfunnsomveltende virksomhet, og risikerer å måtte sone mange år i fengsel for sitt engasjement for Hongkongs innbyggere.

I Norge har vi akkurat hatt et valg, der makten skifter fra en gruppe partier til en annen. I november 2019 stemte jeg i Hongkongs siste frie valg. Denne vinteren ble samtlige opposisjonspolitikere i Hongkong arrestert. Deres forbrytelse var at de ville vinne et valg!

I Norge kan alle demonstrere for det vi synes er viktig. Uten å risikere noen straff. Slik var det i Hongkong, der jeg var med i den siste store demonstrasjonen for menneskerettigheter før pandemien kom. Det var en selvfølge at vi kunne protestere mot diktaturet. Men om noen forsøker å protestere i Hongkong i dag, vil de bli kastet i fengsel for å ville forandre samfunnet.

Her som vi står utenfor den kinesiske ambassaden i Oslo kan vi vifte med vimpler og flagg med slagord mot diktaturet i Beijing. I Hongkong var flagg og vimpler med kritikk mot myndighetene overalt sommeren og høsten 2019. Men så kom sikkerhetsloven, og på den første dagen ble den frivillige førstehjelpsarbeideren Tong Ying-kit arrestert for å kjøre med en vimpel. I Hongkong er nå straffen for å vise en vimpel ni år i fengsel!

Pressefrihet er noe som er selvsagt her i Norge. Denne friheten er essensiell for et fungerende samfunn der ulike synspunkt legges fram, slik at vi sammen kan finne gode løsninger på samfunnets utfordringer. Lenge hadde den frie pressen i Hongkong samme funksjon. Men i dag behandles alle synspunkter som ikke harmonerer med maktmonopolets preferanser som kriminelle. En pressefrihet som var høyst levende i Hongkong, er nå erstattet av noen få uavhengige kilder, og opposisjonens viktigste organ, Apple Daily, ble tvangsstengt. Samtidig er avisas grunnlegger, Jimmy Lai, blitt Hongkongs viktigste politiske samvittighetsfange. Jimmy er Hongkongs sjel! Free Jimmy Lai!

I Norge minnes vi de viktige dagene i norsk historie. Grunnlovsdagen, som la grunnlaget for et fritt og selvstendig Norge, men også de vonde dagene, som det tyske overfallet 9. april, og 22. juli med den grusomme terroren. I Hongkong har minnet om massakren på Den himmelske freds plass 4. juni blitt markert med en fredelig minnestund i Victoria Park hvert enest år etter 1989. Jeg har selv vært der, og vist min solidaritet med kommunistregimets ofre, tett i tett sammen med titusenvis av hongkongere. Men som alt annet som har gitt mitt Hongkong sin identitet, er det blitt et mål for Hongkongmyndighetene å knuse minnet om 4. juni. I byen som i 1997 ble lovet sivile og politiske rettigheter i 50 år, forsøker myndighetene nå å fjerne minnet om 4. juni fra befolkningens bevissthet, etter mønster fra Orwells 1984: Museet som var dedikert minnet om hendelsen, ble stengt av politiet, organisasjonen som stod bak markeringene i Victoria Park ble tvangsoppløst, og dens ledere arrestert.

Alt i Hongkong som var håndfast om det vonde minnet, utslettes. Men vi glemmer aldri 4. juni! Og vi lever i håpet at snart kommer det en god dag i Hongkong og i Kina som vi kan feire. Vi gir ikke opp håpet om at vi kan bytte ut 1. oktober, og at Kina kan få sin 17. mai!